Tre digitale trender som påvirker pasientbehandling

Mats Olsson forteller at det er startet opp samarbeid mellom selskaper med IT-kompetanse og selskaper som rekrutterer kvalifiserte sykepleiere. Formålet er å kunne tilby pasientsikker behandling da den aktuelle behandlingen blir stadig mer avansert og teknologiintensiv og utføres hjemme hos pasienten.

– Det kan for eksempel gjelde sanntidsovervåking av hjerte- og karproblemer som kommer til å bli stadig vanligere i hjemmene. Da er det viktig at oppkoblingene er i orden. Men også fysioterapeuter kommer til å måtte utvide sin kompetanse slik at de kan hjelpe pasientene hjemme.

Selvrapportering og økt pasientdelaktighet

Tanken er at de tekniske hjelpemidlene skal støtte pasientene slik at de kan klare seg selv hjemme i tillegg til punktinnsatser fra behandlingssystemet. Et slik eksempel er selvrapportering som passer godt til digitale verktøy.

– Det kan gjøres på forskjellige måter, den ene er at det er mer eller mindre automatisert der personen har et aktivitetsarmbånd og ikke behøver å bry seg om hvordan teknikken fungerer. Funksjonen kontrollerer at personen lever ved at han/hun rører på seg. Et annet teknisk hjelpemiddel for selvrapportering kan være at personen skal utføre forskjellige oppgaver i hjemmet for å gi behandlingssystemet svar på om de har en viss funksjonsevne. Historikken forteller deretter om behandlingssystemet må sette inn ressurser.

Både migrenesykdommen og utvikling av spastisitet etter slag er områder som skulle kunne utvikles med digitale selvrapporteringsverktøy og økt pasientdelaktighet.

Det er altså ikke bare behandlingssystemet som må kunne takle digitaliseringen. Også den som benytter behandlingssystemet trenger å ha grunnleggende kunnskap og vilje til å bruke ny teknologi.

Dagens seniorer digitale pionerer

Mats Olsson har skrevet boken Seniorboken og publisert flere studier der han har spurt seniorer om deres digitale vaner og hvordan de ser på forskjellige hjelpemidler. Han har også sett på forskjellige pasienttilfeller. Et tilfelle han har sett på er hvordan et ekso-skjelett, det vil si et støttende ytre skjelett eller drakt, vil kunne hjelpe personer med spastisitet etter slag.

– Kan seniorer tenke seg å leie et ekso-skjelett, og hvor mye er de i så fall villige til å betale?

Formålet med studiene er at seniorer som går i bresjen for å mestre den digitale teknologien skal hjelpe behandlingssystemet ved å fortelle hva de vil og kan gjøre og hvor mye de er villige til å betale for visse tjenester.

Mats Olsson forklarer at de seniorene han har intervjuet er såkalte ”pionerseniorer”, det vil si at de har god utdannelse og bruker smarttelefoner og Ipad-er i sin hverdag og har ingen problemer med å ta i bruk ny teknologi. Men de er ikke representative.

– Vi har fått en oppdeling av seniorer. Det har blitt tydelig nå under koronapandemien der alt først skal skje digitalt som f.eks. møter både med behandlingssystemet og pårørende. Så hvis man sier at alle eldre i dag takler digitaliseringen, så er det å generalisere. Det gjelder ikke flertallet av seniorene.

Men det finnes flere hindringer før digitaliseringen kan implementeres fullt ut.

– Fremfor alt trenger vi å få til et godt samarbeid mellom kommuner og regioner. Det fungerer ikke i det hele tatt i dag. Det mangler for eksempel infrastruktur så de kan sende data til hverandre. Det finnes heller ikke felles klassifiseringsbegreper som forteller hvordan man koder noe. Her må regioner og kommuner bli enige slik at de vet at de snakker om det samme.

Et annet område er erstatningsmodeller som gjør digifysisk behandling mulig.

Mats Olsson påpeker at det snakkes mye om AI i behandlingssystemet, men at det finnes for få som kan det, i alle fall i det offentlige. I det offentlige vet man heller ikke hvordan man skal behandle data. I stedet kjører man seg fast i juridiske formuleringer. Men her kan det private komme inn og bli et godt supplement. Og Mats Olsson tror at lovverket nå vil bli tilpasset til dette, og det kommer til å gjøre implementeringen av digitale systemer enklere.