Dette sier ekspertene om vellykket tverrfaglig samarbeid på klinikken

17-02-2021

Samarbeidet mellom forskjellige yrkesgrupper er et sentralt tema når leger innen spastisitetsbehandling får spørsmål om de største utfordringene for å lykkes bedre med behandlingen.¹ Hvordan kan det gjøres på beste måte? Vi har intervjuet noen eksperter på området.

Allergan arrangerte et webinar om hvordan arbeide i tverrfaglige team. Under tittelen ”Supporting the MDT in PSS (Post-stroke-spastisity) care” diskuterte dr. Alessandro Picelli, Neuromotor and Cognitive Rehabilitation Research Centre, Department of Neurosciences, Biomedicine and Movement Sciences, Verona, Italia og dr. Rhoda Allison, Torbay and Southern Devon Health and Care Trust, University of Exeter, Newton Abbot Hospital, Storbritannia, begge med lang erfaring fra tverrfaglige team. Webinaret fokuserte på det tverrfaglige teamets rolle ved spastisitet etter slag og de utfordringer teamets medlemmer kan stå overfor.

Dr. Alessandro Picelli, som innledet møtet, poengterte betydningen av tverrfaglige team i arbeidet med spastisitet.

– For å oppnå optimalt resultat kreves det at man arbeider i tverrfaglige profesjonelle team. Spastisitet er komplekst, og både helsepersonell og pasienten må ha felles mål å arbeide mot for at behandlingen skal være så vellykket som mulig, sa Alessandro Picelli.
Han påpekte også at teamet må finne ut hvordan de kan gi hverandre respons.

– Noe som også er viktig, er at teamet bruker et felles språk som alle i arbeidsgruppen kan forstå, og ikke minst at man regelmessig evaluerer arbeidet, sa dr. Picelli.

Rhoda Allison understreket også viktigheten av felles mål og at hvert behandlingsinitiativ må være forankret i teamet.

– Det er viktig, selv om teamet befinner seg på forskjellige steder. Dersom teamet og pasienten har ulike forventninger, mister man engasjementet, avsluttet hun.

Jobber ut fra målskjemaer

På Ängelholm sykehus arbeider Michael Nilsson, overlege i rehabiliteringsmedisin. Han er enig med dr. Picelli og dr. Allison om hvor viktig det er å formulere felles mål. Selv har han bygd opp et tverrfaglig team på tonusseksjonen ved den rehabiliteringsmedisinske klinikken på Ängelholm sykehus. Her inngår lege, sykepleier, sekretær, ergoterapeut og fysioterapeut. Tidligere deltok også en dedikert ortopedingeniør, med fokus rettet mot spastisitet og feilstillinger.

Til seksjonen kommer pasienter med fremfor alt spastisitet for å bli vurdert og utredet for om de er relevante kandidater for injeksjoner med botulinumtoksin type A.

Michael Nilsson forklarer at hvis teamet ser at pasienten kan ha nytte av botulinumtoksin type A, så setter man opp mål i fellesskap med pasienten. Man bruker her et målskjema som kalles “Global Assessment Scale”, GAS. Dette er et internasjonalt evalueringsverktøy for å vurdere om behandlingen virkelig gir merverdi for pasienten og om man oppnår de oppsatte målene. GAS er en numerisk skala der pasienten selv skal vurdere hvor langt han/hun er fra det ønskede målet. Det kan være alt fra å klare å drikke en kopp kaffe til å gå på treningsstudio eller ganske enkelt å gjøre det enklere for helsepersonell å ta hånd om pasienten i hjemmet, som å legge til rette for ADL eller forflytninger.

For å sikre at målene blir nådd, vurderer teamet sammen med pasienten de GAS-baserte målene én gang årlig. Hvis pasienten er blitt bedre, kan man eventuelt sette opp nye mål.

Michael Nilsson sier at man tidligere, i beste fall, ga pasienten en lapp der det sto hvilke muskler som var blitt injisert, og deretter ba pasienten om å kontakte en fysioterapeut for hjelp med tøying og oppfølging. Tre måneder senere ble det gitt en ny injeksjon uten at man hadde vurdert det som var blitt gjort, sammen med pasienten.

– Smidigheten og resultatet ble derfor ikke så gode, konstaterer Michael Nilsson.

Møtes regelmessig

I dag treffer teamet i Ängelholm pasientene sine 4–6 uker etter den første behandlingen med botulinumtoksin type A. Ved møtet får pasienten igjen informasjon om GAS-skalaen, og sammen vurderer man hvordan det har gått, og om strategien for hvilke muskler som skal behandles, er riktig eller bør endres.

– Det er slik det skal fungere. Mange andre klinikker og poliklinikker oppgir at de arbeider i team, men virkeligheten ser av ulike grunner annerledes ut, mener Michael Nilsson.

Omtrent 3 måneder etter den første injeksjonen er det på tide for en ny injeksjon.

– Ved denne anledningen treffer bare jeg og sykepleieren pasienten. Da er målene allerede satt opp, og pasienten har blitt fulgt opp mellom de to injeksjonene. Deretter treffer teamet pasienten én gang årlig mellom injeksjonene. Da beslutter man om det er meningsfullt å fortsette behandlingen med utgangspunkt i de GAS-målene pasienten selv har satt opp.

Må klikke

Michael Nilsson forteller videre at teamet har 2 utviklingsdager pr. år. Da snakker man blant annet om ny forskning, både hva som er nytt innen behandlingsområdet, og hvordan man kan utvikle avdelingen videre. Han understreker også at dersom et team skal fungere godt, så må det «klikke» mellom medlemmene, man må ha et felles syn på tonusrelaterte problemer og hva man for eksempel kan oppnå medisinsk, ergoterapeutisk, ortopedteknisk eller med fysioterapi.

– I vårt tilfelle består teamet av de personene jeg har valgt ut, og den kompetansen jeg ønsker å inkludere for å kunne tilby pasientene den beste behandlingen. Det er jo derfor vi finnes. Iblant glemmer vi at det er pasientene vi arbeider for, og ikke noen andre, sier Michael Nilsson.

For ham er det viktig at alle i teamet er dedikerte og ønsker å arbeide i ett team. Han påpeker at man ikke skal være redd for at ulike yrkeskompetanser i teamet overlapper hverandre, eller at andre i noen tilfeller vet mer enn legen. I stedet må man være åpen og våge å vise sine mangler. På den måten utvikler man seg selv i rollen sin.

– Det kan for eksempel være å erkjenne at fysioterapeuten eller ergoterapeuten iblant har bedre kjennskap om muskelgruppers funksjon, biomekanikk og fysiologi enn hva jeg som lege har. Man må også våge å lære noe av hverandre for å utvikle seg og på den måten kunne gi pasienten den beste behandlingen.

– Dessverre opplever jeg at leger iblant har vansker med å arbeide i team ettersom de da er redde for å miste sin autoritet og risikerer å få spørsmål, og det kan oppleves som ubehagelig. Men det er dette som jeg opplever utvikler rollen min som en i teamet, selv om jeg som lege har det medisinske hovedansvaret for pasienten, avslutter Michael Nilsson.